Amatør sex video voksne nakne damer

amatør sex video voksne nakne damer

Det lød et klikk da han slo på lyset, og da satt han over brystet hennes med den ståkuken. Han vekslet mellom å daske den i fjeset og putte den i munnen hennes, og av og til gned han den mellom puppene hennes. De hadde sugd og slikket hverandre på stuen, og nå spurte han om hun var klar til å miste dyden.

Hun sa ja, og han hadde tilsammen tre samleier med henne, og hver gang reiste han seg på armene og kom i henne. Hun har fått angrepille, men jeg lurer på, kan en voksen mann bare pule en åring? I utgangspunktet er det ikke straffbart for en voksen mann å ha sex med en jente på 16 år, så lenge hun er frivillig med på det.

Det kan imidlertid tenkes at faren din har brutt straffeloven § som omhandler blant annet det å ha seksuell omgang med en som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen. Denne bestemmelsen kan være aktuell blant annet fordi han skjenket dere alkohol. Videre er det straffbart å skaffe seg seksuell omgang ved truende eller voldelig adferd.

Du sier ikke noe om at det var tilfellet her, men jeg nevner bestemmelsen likevel. En annen bestemmelse som kan være aktuell er straffeloven § , som omhandler det å skaffe seg seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold.

Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små. Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle «päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes» mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop rock mangler.

Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. Mor vil gifte bort tilbakestående datter, men er litt bekymra for brudgommen. Lana Turner og Fernando Lamas i en versjon av musikalen «Den glade enke». Dette er ikke regnet som det beste som er gjort av sorten. Denne filmen ble oppgradert ved gjensyn.

Det skjer av og til. Jackson-filmen pleide å være en firer. Så kikket jeg på den igjen. Denne onsdagen er så film-mager at det nærmer seg en spiseforstyrrelse, som ikke er en fin ting. Jeg for min del har sluttet å si ordet salat når andre mennesker hører på av redsel for at noen skal tro at det er et partsinnlegg for en tynnere kropp.

Jeg går fort til garasjen for at ikke noen skal se at jeg bruker beina, og jeg har pute på magen for ikke å provosere folk som føler kroppspresset. Men det har ingenting med Peter Jackson å gjøre, sjøl om han er irriterende tynn.

Lærsex-gruppa i Nye KrF vil hive tyggiskuler opp i prosjektørlyset og rope «salig». Det er en trivelig film. Det er en barnefilm for de umerkelig voksne, men det er selvsagt helt ålreit å være voksen, jeg har aldri sagt noe annet og dere trenger ikke ta til orde for en egen Facebook-gruppe mot voksenhat, og jeg lover at jeg skal ta med pledd på stranda. For å ha over meg. Fanden og fluene, og det er ikke sånn at jeg har noe i mot djevler, de er helt ålreit og må få lov til å gå rundt på geitebein og drive med sitt.

Men denne filmen vises altså på svensk TV4 og er for de som sitter i en Yellow Submarine med 24 tommers svart-hvitt TV fra Og det er ikke noe galt ved det.

Impossible III» kommer det tre ting: En kaoskul skudrebilde-action som vil gi deg myalgitrøtthet i pupillene og fortløpende, opplagt anstrengelseslykke. Den delvise gjenfødelsen av medie-offeret Tom Cruise. En del jentefilm-snuffing med snute-mot-hals-følsomhet og «gid så tøff han er»-samtaler.

I mannesamlinger med femkortspoker og lavt skydekke har ikke Tom Cruise vært noe stort navn det siste året, og når han i åpningscenen til «M: I III» sitter fastspent i solid stol, antar man at det er fordi ingen vil risikere at han hopper i den. Derfor er det også katastrofalt for hans omdømme og filmens framdrift at den fortsetter med en slags Raymonds og Debras bryllups-video, der agenten av uforståelige grunner smiler seg rundt kjæresten Michelle Monaghan og snakker søtt med venninnene hennes.

Monaghan må få litt oppmerksomhet, for hun skal seinere bli filmens gulrot. Men innledningen understreker bare den utslettende anonymiteten ved et uinteressant konfeksjonsfjes som på grunn av øyebryna kunne vært søstera til Snipp og Snapp, men utenom det er alminnelig som Idol-deltaker fra Neslandsvatn.

Ikke at uanselighet er en forbrytelse. Men en manusfyr kunne ihvertfall ha kosta på seg å gi Toms kjæreste og filmens høyrisk-gissel noe som likner en selvstendig personlighet. Så kommer meldingen fra mesteren i mobilen: Han må på oppdrag igjen. Tom blir den ektemannen som går ut etter is og kommer hjem med Farris de som ser filmen, forstår den , og regissøren J.

Abrams fra «Alias» og «Lost», som han er creator av viser hvor han egentlig skal hen. En svimlende maskin-action med dingsete postordre-dupper, tulipanfarga eksplosjoner, fingertupp-spenning og den gamle Sjefen-er-din-fiende-romantikken som slår så godt an midt i lønnsoppgjøret. Det gjør noe med Cruise. Du glemmer fjolset fra Oprahs sofa og begynner å oppleve den desperate løperen igjen.

Bildene er rufsete som barnevogn på sørmarkstier, de farer av gårde som hurtigspoling, det klatres, fires, skytes, maskeperes og analyseres uten at noen sitter ned og lurer på hva klokka er. Filmen har solid actiondriv og en enkel, forståelig historie der skurken Philip Seymour Hoffman bare har én feil: Han er med i for få scener.

Sirkelsag-musikken bidrar til fornemmelsen av at det sitter en elektronisk tingest i hjernen din. Og det gjør det jo. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i Men jeg skal ta det igjen.

Filmen er med Gary Oldman og Liam Hemsworth og Amber Heard og altså Ford, og den handler om en ung fyr som får hjørnekontor i korpieslottet hvis han bare spionerer.

Filmen er visstnok en thriller sjøl om den låter som en komedie. Denne filmen ble inspirert av The Whos plate, den handler om kampene mellom ungdomsgruppene Mods og Rockers på sekstitallet. Sting filmdebuterte, Pete Townshend var med på manus. Denne villmarksfilmen måtte tåle stygg ironi for sin litt høytidelige mannfolkstil, men så er den da også skrevet av macho-entusiasten John Milius.

Robert Redford spiller en ensom mann ute i skauen, Sydney Pollack regisserte. Dette er ikke en slags Kongen spiller Minecraft. Hun er lady på tur og han er den tøffe stifinneren, og romanser blomstrer side om side med skattejakten.

Dette er hva jeg kaller en sommerferie! Juliregnet detter stille ned og inviterer til verdig inneliv uten vann i cavaen, og sommerferierende krigsbarn forsvinner plutselig inn i et maleri og så blir de med på en båtreise. Og antakelig blogger de om det, og antakelig var det bare avskrift av noe som noen skrev før, for eksempel C. Narnia-ungene sammen med kaptein Ben Barnes og et slags holografisk fenomen. Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner.

I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole som faktisk finnes ennå inntil varehusene åpner , beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket. I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo.

Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner.

Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn. Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk. Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida. HD-poesien er pusthemmende, og kulminerer når de seiler til Caspians land på et hav av hvite blomster og får se den formfullende vannvegg.

Dette er den beste Narnia-filmen. Jeg er ikke i tvil. Hvorfor har jeg ikke sett denne? Renée Zellweger spiller en forretningskvinne. Det kan være en god grunn. Dessuten flytter hun til en liten by i Minnesota og forsøker å tilpasse seg de enkle menneskene på landet.

Det kan være en annen grunn. På landet treffer hun Harry Connick jr. Vi har skjønt det nå. Siobhan Fallon spiller fru Gundeson, så dette har vel sine «Fargo»-sider. Nei, jeg tuller ikke. Dette er riktignok en slags «Gurimalla på månen»-tittel, men den er sann. Skeivsmil-femmer, for dette er en av århundrets kultfilmer, siden den mangler alle kvaliteter og like fullt er kjempestilig elendig. Parodisk, overdreven, episodisk, sær og ufullstendig.

For de som har CMore Film og tør streame på Filmnet. Nå som julen nærmer seg kan du se en film som med tungt sinn avslører hvilke utfordringer Jesus sto overfor da han blant annet ble født til Jorden for å reformere de halvgale religiøse morderne.

Det nifse geniet Darren Aronofsky har laga en alvorsfylt og hjertesvulmende fantasy av historien om gubben Noa, og til syvende og sist, når ekstremværet har gitt seg og den siste fuglen snart skal komme flygende med det første olivenbladet, da handler det om fundamentalisten og hans paradoksale forkommenhet på en rik og feilbarlig jord.

Jesus kom antakelig ikke bare for å frelse menneskeheten, men for å redde de gale prestene fra sin egen fanatisme. Jesus var feilbarlighetens filosof. I filmen om Noa ville han hatt trøbbel. Nå gikk jeg litt fort fram.

Siden mange av dere bare har hatt RLE i den avkristna norske skolen, skal jeg redegjøre for Noa og gi en hjemmelekse. Noa var Guds forsøk på rydding av skaperverket før han fant på den geniale greia med Jesus.

Fordi menneskene var utrolig syndige og bygde uskjønne byer og spiste kjøtt, bestemte Gud seg for å utslette dem. Men han ville tilsynelatende at dyra skulle overleve, selv om de spiser kjøtt. Han trengte en mann til å bygge en flytende Zoo. Borti de traurige fjellene tusla Metusalems barnebarn Noa rundt med familien sin, og han var en from og tankeløs fyr. Hvis noen skulle utslette menneskeheten, måtte det være ham. Hjemmeleksa er at dere enten leser i Bibelen, som dere sikkert har på ipad, eller sjekker Syndfloden på Wikipedia.

Aronofsky er ikke en mann som er fornøyd med å gjengi teksten på overhead. Han har dikta den forfalne jord med melankolske overdrivelser som vil bli likt av de som sykler av ideologiske grunner. Jorden er bortimot ufruktbar, som i «Interstellar», og menneskene er onde.

Sivilisasjon er ondt, og Noa lever i en nesten tidløs askese, for han tilhører ei hellig slekt. Russell Crowes djupe køntri-røst mumler gudfryktig, Jennifer Connelly spiller kona hans med fruktsvart blikk og en mager kvinnelighet som virker paradoksal fordi den innledningsvis er så selvutslettende.

Paret har satt til verden tre boyband-vakre guttunger, Sem, Kam og Jafet. Familien vandrer i en vakker ødemark som minner om Høgjæren. Så kjem de som Noa kaller Menneskene. Menneskene ser ut som noe fra en Conan-film, eller de kunne ha forvilla seg inn i bibelhistorien fra den dystopiske utslettelses-romantikken i «Mad Max». De er sultne og sinte. De er nådeløse og umedgjørlige. Man forventer at guddommen manifesterer seg ved et forklarende duelys på himmelen eller ved at en handikappa i stygg syttitallsjakke kaster krykkene.

Men Aronofsky driver ikke med utslitte mirakel-metaforer, så han lar steinkjempene dukke opp for å redde Noa og folka hans. Steinkjempene minner meg om bionicles, de har et indre lys som likner lava i steinura, de snakker som norske skogtroll og tilhører egentlig mer Ringenes herre enn Vår Herre.

Det mest fantastiske ved dem er at gjengen består av falne engler. De dro på eget initiativ til Jorden, og Gud straffet sine skinnende utsendinger ved å innhylle dem i tungvint Tellus-stein. Før det fikk Noa et syn. I en drøm så han både de druknende, ureine by-jævlene og det grønne fjellet til bestefar Metusalem, spilt av Anthony Hopkins, og han skjønte at han og familien skulle besøke slekta. Det er hos den litt bondefule, men kloke oldingen at Noa eter syredroger og får enda slags psykedelisk visjon om at han skal drukne menneskeheten og bygge båt.

Historien er på dette tidspunktet blitt rein, pompøs fantasy. Filmen legger fra seg også den aller minste prestelighet og svulmer seg til med fargerik illusjons-action og TV-serie-dramatikk av kuleste slag.

Da jeg gikk på Kampen skole, funka det vi kalte bibelhistorie som en oppdragelse til voldelig fantasi-litteratur. Ennå grøsser jeg ved tanken på han som krasja Jerikos murer. Filmen beveger seg så tett opp mot grensen til parodien at du kan kjenne at det kiler i munnvikene, men Aronofsky tviholder på den høytidelige stilen sin og fører oss uverdige trygt fram mot innsikt og forstand.

Familien har underveis tatt til seg ei ung, krigsskadd jente Emma Watson , som etter hvert funker som sørgmodig og Facebook-klok inhouse-kjæreste for Sem. Hun kan ikke få barn, og en stund lurte jeg på hvordan Gud og Noa skulle fikse det. Måtte Sem, Kam og Jafet ha sex med mor si, eller ville de importere et gåtefullt søskenbarn fra Gjøvik? Som jo alle har, også etter utslettelser. Sammenhengen var djupt deprimerende. Noa hadde forstått Gud dithen at menneskene fikk den sjansen de fortjente ved Skapelsen, og siden de gullglinsende førstingene måtte kastes ut av Edens Hage, var det ingen grunn til å vase vekk tid og klode på dem mer.

Menneskene skulle ikke overleve den teosofiske tsunamien. Og der forlot filmen fantasy-genren og ble et rystende, religionskritisk moraldrama. Den siste halvtimen kommer du til å kjenne i magesåret og øye-katarren. Men nå gikk jeg for fort fram. Det har allerede vært en traumatisk periode da Noa og guttene bygde båt, og den onde menneskekongen slo leir ved verftet og oppretta en landsby av uverdige som Gud skulle drukne. Opp av jorda spruter Guds vrede. Menneskene styrter mot redningen, men steinmonstre og Noa-familien hogger dem ubarmhjertig ned, for Guds vilje må skje.

Da arken når den uendelige havflaten finnes det en blindpassasjer om bord. Kam er blitt en tviler og en terrorist, med svære, såra øyne som minner om Christian Slater i «Rosens navn». Den dysfunksjonelle, patriarkstyrte flyktninge-familien samler ellers seg lojalt rundt pappas visjon, men så oppdager de det: De skal ikke formere seg. Menneskeheten skal dø ut. Ingen fruktbare finnes om bord. Jeg skal ikke fortelle hva som skjer, for noen av dere har vel ikke sett filmen.

Jeg skal i stedet åpne for at Darren Aronofsky har tatt fundamentalisten opp av hverdagen og banka ham sånn at alle kan se det. Det er noe infamt og djevelsk ved mennesker som mener at det finnes en usynlig Gud som har rett til å torturere sine skapninger og som dessuten tror at bare de sjøl kan vite hva denne guden mener, og derfor kan de tillate seg hva som helst.

Kristendommen har en stygg historie når det gjelder fundamentalisme, og mange kristne er kanskje fremdeles fascinert av konkurrentene som lever ut sine sadistiske drømmer om synd og straff. Umenneskelighet er en del av alle religioner.

Noen folk vil oss ikke vel. De bryr seg bare om guden sin. Så blir det sjelekamp og moraldebatt og kjærlighetstesting om bord på treskuta. Vil Noa myrde sin egen familie, eller vil hans menneskelighet vinne, sånn at han bryter med Guds vilje og blir en fyllikk etterpå?

En stund ser det ut som en litt moderne bildebok-versjon av bibelhistorien. En stund minner den søtt om urfolk-svermeri og Neil Young-naiv morjord-romantikk. Så aksler den seg til et eksistensielt dilemma: Vil Gud få en perfekt jord uten synd, eller må han leve med en feilbarlig skapning som følger sine egne regler og er i stand til å føle kjærlighet for andre?

Dette er en endeløs versjon av mytteriet på Bounty, laget i med Marlon Brando og Trevor Howard i hovedrollene. Filmen varer i nesten tre timer, og det blir litt lenge.

George Roy Hill laget denne dramakomedien i Hun gifter seg med en nervøs krigsveteran og drar på bryllupsreise i likvogn. Filmen handler om hvor vanskelig det er å tilpasse seg andre mennesker når man er gift med dem. Denne uka er the silly season. Det er når folk begynner på jobb igjen etter ferien med en ukul fornemmelse av at de ble skapt for lediggang.

Det ble de egentlig ikke. Derfor skal vi se «Funny farm», en sær åttitallskomedie om en mann som finner ut at han vil ha det enkle landsens livet med hund og ender, og så vil han skrive roman i stedet for å delta i yrkeslivet.

Roman er ikke et yrke før du har gitt den ut. Chevy Chase er en komiker med talent for utagerende alminnelighet. Han beveger seg hele tida på grensen mot det eksentriske, men den digre mannen holdes sammen av en slags americana-følelse for alt det som er ekstremt vanlig i verden.

Chases omgang med julen i «Hjelp, det er juleferie! Det er på en måte også «Funny farm». Madolyn Smith og Checy Chase på vei til drømmen om det enkle livet på landet. Filmen starter med at han tar avskjed med kolleger i sportsredaksjonen, en gjeng som røyker så intenst at det til og med virket rart i Av samtalen med journalistene går det fram at alle egentlig skulle ha skrevet den store amerikanske romanen, og de misunner en mann som bryter opp fra storbyen og flytter i pussig liten sportsbil til et hus på landet.

Virkelighetens første sendebud er flyttemennene. De finner ikke fram. En slags metafor som forteller mye om hva som skjer med folk i oppbrudd. Deretter viser det seg at postbudet er en ond og steingalen farts-psykopat, og styøvskya etter ham er som en Roadrunner-kopi.

Det såkalte lokalsamfunnet består av skremmende individer som har brukt flere hundreår med landsbykultur til å skape en slags sosial innavl; alle er deltakere i en usunn form for harmonisk fiendtlighet. Den forskrekka kona til Chase graver opp et lik i hagen. Etter hvert skjer det med åttitalls-ekteparet som pleier å skje med par som lever for tett sammen i eremittisk tosomhet.

Men det skal jeg ikke fortelle om. Handlingen i filmen er ikke fantastisk, men Chevy-mimikken var i , og den søte komedie-naiviteten. Hill viser en varm, men ektefølt finger til verden. Poenget med denne filmen er ikke at den er så god, men at den er så annerledes. En komedie der det ikke er synd på noen. Kanskje det utstoppa ekornet, men egentlig ikke det en gang. Jeg har en mistanke om at NRK har satt opp «Izzat» for å være aktuelle.

Den er laget av Ulrik Imtiaz Rolfsen. Dette er bare enda en NRK-forstandig flergangssutrer av typen «Uansett hvor jeg befinner meg i verden, er det synd på meg, for verden var aldri bra nok». Åpningsscenene med de små oslopakistanerne som hater at pappa prutter, er som men parodi på den europeiske oppvekstfilmen som vanligvis får folk til å rømme over Atlanterhavet.

Enda verre blir det da filmen presenterer sin superskurk. Mikkel Rev og Myggen ser farligere ut. Den store norske actionfilmen beveger seg videre til tyveri av svarte Levis-bukser, skarrende norsk religionslærer og parodisk kvinnerektor som sier «Skjønner dere ikke at den norske skolen er tuftet på respekt». Etter 12 minutter hadde regissøren mistet interessen min så mange ganger at den ikke ville ha kommet tilbake om U2 sang fra Postgirobygget. De misfornøyde pakistanerguttene blir rekruttert til forbrytergjengen Bad Acting Whoppers eller hva de het, men rektor røper at de skulka skolen.

Hjem til Pakistan på Koranskole. Da oppveksterne når har det gått 22 minutter av filmen, og kameratene har omsider rukket å bli voksne småtjuver som beveger seg i sentimental slowmotion og konkurrerer med en blond norsk gjengleder som de stjeler kunder fra. Avfeldighetene griper hverandre i halen, fortellerstemmen forteller, bildene gjentar genre-klisjeer enda dårligere enn hva vanlig er i VHS-jungelen, og det begynner å bli ekstremt langvarig å være menneske.

Da «Izzat» hadde passert halvtimen, startet jeg med selvpreserverende, seriøs hurtigspoling. Til og med i attenåttendedels takt fortonet filmen seg som en fagforeningsvideo for Kasper, Jesper og Jonathan.

Etter 41 minutter blir Riaz hengt opp i hvit joggedress i et tre i skogen og slått med stokk. Er du føkking døv eller? De som ikke har sett det for mange ganger før, melder seg i garderoben og får tilbake sjaketten.

Charlie Sheen lytter på verdensrommet og får med seg et uhemma kosmisk rap. Dessverre viser det seg å komme fra Mexico, og beklagelsen gjelder den tilfeldige turisten Sheens litt hensiktsløse reise til en amerikansk landsdel der klisjeene har hersket eneveldig siden keiserdømmet.

Handlingen beveger seg som oppgitt høstflue på svett augustmage. Lindsay Crouse, Teri Polo. En tur innom Viasat, som også har denne filmen i streaming-tilbudet sitt. Det varer ganske lenge før du merker at energien svikter. Da står til behovet for logikk nakent tilbake, og så begynner du å lure på hva i helsike dette egentlig handlet om. Hvis Erik Skjoldbjærg hadde regissert denne gammel-politiske indignasjonen som en Varg Veum-episode der folk stiller seg opp i korridorer og sier «faen heller, ordfører Hansen!

Men filmen farer frenetisk av gårde som en dopa dykker-cowboy med uer-øyne og åndenød, og det fysisk imponerende ved åpningen gir framdriften en holdbar traktor-tyngde. Du kan kjenne den gode fornemmelsen av at jern flytter på seg, og da er handlingen i seget. Det er veldig bra. Aksel Hennie har mye av æren.

Jeg tror ikke på Hennie hvis du kler ham opp i slips og later som om han er en pistrete kontor-hipster. Men som en stygg liten arbeiderklasse-jævel fra Grorud er han perfekt. Hennie er faktisk perfekt fra første bilde, og de første bildene er perfekte.

Et simulert meters forskningsdykk. Voksne menn med kinnbarter og Creedence-fjes grynter og stønner som feika fellesorgasmer i et skremmende miljø av jern og slanger. Du kan kjenne på den mandige tungpust-sensualiteten at dette er viktige greier. Når filmen kommer så langt at pioner-dykkere fra det urokkelige Norge skal foreta en prøvesveising i kammer på meters dyp sammen med amerikanske kolleger, da er du fanga. Nå er det sånn at jeg ikke skal fortelle mye om den videre handlingen, derfor skal jeg virre litt med refleksjonene.

På tross av overdreven tiltro til Darwin har menneskene ikke lært seg å fly med vinger eller puste med gjeller. Utfordringen av de fremmede elementene er svære, fatale risiko-områder. Da jeg så Hennie og gjengen dykke i Nordsjøen, følte jeg at filmen hadde samme historiske desperasjon og samme overmotet som en rom-odyssé. Aqua-kosmos har den samme ensomme evnen til å motsette seg tilpasning; du er en liten fremmed i dypet, og du er der egentlig for å dø.

Hvis man sender folk meter under havflaten for at de skal utforske mulighetene for å jobbe der, kan man ikke etterpå være forskrekka fordi noen mister livet.

Filmen forer en fornemmelse av historisk heltemot som den etter hvert tar livet av ved å jamre over konsekvensene. Det er en dramaturgisk svakhet. Disse mennene er ikke jernbindere for entreprenøren Risa og Sønn, de er forgjengerne, de er stifinnerne, de er våre astronauter. Jeg skriver ikke om virkeligheten, men om filmen. Filmen skildrer ikke menn som tar med seg Arbeidsmiljøloven på jobb. Men det skjer altså ting på denne prøveturen som forvandler den modige Hennie-figuren Petter hvem i helsike heter Petter?

Og den skal skuespilleren ha, at han holder koken lenge. Fra korridor til korridor, fra lege til dykkerleder Langhelle til Oljedirektoratets Bør Børson-aktige framdriftsleder Stubø, til den stive laboratorie-musa Dahl Torp, til den amerikanske prosjektlederen Stephen Lang — og så innom broderens kone, som spilles av Stephanie Sigman. Det er en troverdig, sjenerøs energi i Hennie, og han klarer å være en blanding av sjokkskadd dykker og mester-detektiv overraskende lenge.

Men rollen han slites ned etter hvert, og grunnen er nokså åpenbar: Det er egentlig ingen historie her. Det finnes et temperament, men historien mangler. En nokså naturlig hendelse blir sjokkgjæra til en diger, seig deig av lettvinte insinuasjoner og gammal moro.

Dette kunne Jon Michelet ha skrevet, og så kom Helge Jordal inn fra ishavet og ropte «Hælvete, karer! Det lukter ml-noia av storien, det lukter billig dress-hat og rituell-manisk myndighetene-mumling i gammelt, brukt skjegg. Det ødelegger «Pionér», som enten skulle vært en rein actionfilm uten historiske komplikasjoner eller et seint og veldokumentert drama om at sånn kan vi ikke behandle rørleggere i Norge, sjøl om vi skal bli milliardærer.

Men filmen er lett å like. Og dere kommer til å bli imponerte av Aksel Hennie. John Wayne spiller hovedrollen og leder jakten på niesen Natalie Wood, som er kidnappet av indianerne. Regissert av John Ford i Digert og banalt drama fra med Lana Turner i hovedrollen. Et slags bibelsk epos der Turner er den onde kjærlighetsdronninga. Bourne er en søndagsmann. Føljetongen om den forkasta CIA-agenten Jason er en av de beste, og grunnen er blant annet Matt Damon, som på et forbilledlig vis som vi alle burde forsøke å kopiere, klarer å blande det oppkava med det behagelige.

Jason Bourne løper for tredje gang som akutt-turist gjennom verdens storbyer, og som ved et kinematografisk mirakel er det like spennende som før.

Hva er det med oss? Er vi så enkle? Og det er ikke enkelt. Siden selve historien igrunnen bare gjentar seg med nesten søvngjengersk regularitet, er det formen som teller, og den er spesiell. Her er action-scener som vil få den uryddige Dogme-filosofen von Trier til å gripe etter ei hand å holde i, for ikke bare er filmen fotografert av en en halt mann med runde skosåler, den er klippet av den sinte fyren med fôrhøsteren.

Jaktscenene er så hektiske at folk med litt gamle og seine kontaktlinser antakelig må gå ut og bli spylt med Jif for blanke overflater etter bare noen få minutter. Den første halvtimen av filmen holder en fart som sikkert kommer til å forårsake stivna nakke helt bort til fortennene og epileptiske forvarsler i den forlengede marg.

Bourne rømmer fra Moskva til Paris, for noen startet «dette», og han skal finne dem. Joan Allen er på plass i CIA med det falne hoppehåret og det urslitne moralistfjeset sitt. Innenfor organisasjonen som aldri gjorde en eneste vellykka film-ting, står Scott Glenn i mot henne med ansiktsfolder som likner et tørketromla pledd.

Og den halvintellektuelle drama-reven David Strathairn går rundt i operasjonshovedkvarteret med knytta kjever og sier «steng alle kvartaler rundt alle byer med blå himmel i 16 mils omkrets de neste sytten åra» hver gang Bourne vaker på monitorene. En London-journalist får en russisk skjebne etter fantastiske rømningssekvenser rundt Waterloo Station.

Den tungsindige lett-cia-eren Julia Stiles dukker opp på feil sted i Madrid og havner, som en uforsiktig nachspielgjest, som reisefølge for Jason B. Allen tviler på byrået med sin litt for finslige Erna-stemme, men det hjelper ikke. Til slutt står halve bedriften på likvideringslista; det er som å følge de bedriftsøkonomiske forvandlingene i Dagbladet. Matt Damon er en rein og fin actionhelt uten fakter.

Han oppsøker sitt livs Ground Zero og finner det kanskje. Resirkulert fra i går. Britisk thriller med Bill Nighy og Rachel Weisz er lovende. Magenten mister sin sjef og kamerat, og så finner han hemmelige dokumenter som kan endre alt.

Hva er mest skremmende: At Iran utvikler atomvåpen eller at «Scary movie 4» setter påskepublikumsrekord på amerikanske kinoer? Kan FN gripe inn? Blir det aktuelt å innføre vinmonopol i USA? Dette er David Zuckers andre SM-film etter at han overtok vrakgodset til de intellektuelt utfordra Wayans-brødrene, som ble tilgitt på genetisk-etnisk grunnlag. Den er på en måte by-afroens svar på scientologien. For dem er avføring folklore. Men Zucker trenger ikke lage lange fisescener for å bli anerkjent av sine likemenn.

Jeg innbiller meg at «Naked gun»-filmene og «Hot shots! Der sitter to menn med sag på skitten innedass — aha, det må være «Saw».

Der kommer lys jente til hus der barn med vaskebjørn-øyne spøker. Helt sikkert «The grudge». Skilt kranfører får besøk av aggressive barn og så sprekker asfalten. Helt likt «Klodenes kamp», Zucker!

Men hvor er humoren? Dystre utkantfolk går i gule kapper og trues av utkledde monstre — ja, ja, jeg kjenner igjen «The village», for bildene er helt like! Og det er nok «The village». To karer camper i villmarka og romantiserer hverandre i teltet — «Brokeback Mountain» så klart!

Og der gjentar Leslie Nielsen en gammel Reagan-parodi. Og «Million dollar baby». Men gjennom denne meningsløse kopistframsyninga går fornemmelsen av lureri. Hva er morsomt her? Det finnes ikke satirisk brodd, det eksisterer ikke noe som minner om vittig assosiasjonslek. Der spretter Tom Cruise etter at alle amerikanske komikere allerede har parodiert ham attenhundre ganger. Bæsjer bjørnene i skogen.

Snehvit-film med Julia Roberts, forhåpentlig som dronning. Prinsessa og dvergene hennes blir en slags IS som skal krasje hele kongedømmet fordi de ikke liker de som styrer. Staskomedie fra med Goldie Hawn i hovedrollen som «Private Benjamin», den bortskjemte jenta som plutselig befinner seg som vervet rekrutt i hæren. Vanskelig søndag der de virkelig filmavhengige tyr til rariteter og firerfilmer for å fylle behovet for intelligent underholdning og hederlig film-dramaturgi.

Vi prøver oss med denne. For en gangs skyld. Helm er den streite fyren som kommer på kjøret, så det gjør han i «Cedar Rapids» også. Forsikringsmannen Helms har strikkevest oppå den gjenknapte skjorta, han skjønner ikke at Bree er hore og han ringer til elskerinnen Sigourney Weaver og griner fordi han hadde bassengbasert fyllesex med Anne Heche.

Adferds-filosofisk akterutseilt — eller rettere sagt, så førskole-enkelt etikk-lojal at han i et vanekynisk samfunn virker som en innfallen testikkel, som en drøvel i øret. Sannheten er at vi egentlig liker de skikkelige. Alle ler av klassens håpløse klovneramp, men ingen vil være ham. I «Firmaturen, som var en feil tittel på DVD, er han på forsikrings-konferanse, og der deler han rom med den lydige Whitlock og bransjens råskinn John C.

Mannen skyves ut i alkoholrusens fabel-landskap, og der forminskes alle absolutter til kanskjer, han røyker marihuana og tripper med to gitarer og slagverk i hypofysen, han fester med prostituerte, som en kristenruss i Kongeparken. Til slutt blir han selvsagt en Mr. Smith som kommer til byen, det blir Capra-showdown i seminarsal 1 og alle er lykkelige sjøl om «Cedar Rapids» egentlig var en deprimerende film.

George Clooneys hakebaserte skojaransikt blir så oppramsende nærfotografert at mor hans ville ha zappa til God Morgen Norge, Jennifer Lopez strever så nervøst med å fylle Steven Soderberghs hikstende kamera-appetitt at du kan føle henne svette prestasjons-adrenaliner. Filmen består av galleri-fotografering og likner en tenåringsvegg. Det virkelig galne med «Out of sight» er historien.

Elmore Leonard er en kjent forfatter som antakelig aldri har sett en normal kvinne fordi Kathy Bates bant ham til senga som ung og leste Freud for ham. Han har skrevet en historie om at FBI-agenten og bankraneren blir så forelska av å ligge sammentrykt i et bagasjerom med fare for eget liv, at de siden må absolutt ha hverandre.

I en slags sivilisert avstand og metodisk stillstand. Modne og forstandige Nora Ephron kan filme romantiske historier om kjærlighet ved første gnikk. En litt for feira nerde som Soderbergh blir så imponert når han sitter med fanget fullt av ukebladtryner at du kan høre ham fomle med autografblokka. Da roer filmen seg ned fra den hysterisk uforløste kjærlighetspåstanden. Alle bilder som ikke har jentas navn under seg blir slettet av en administrator, som ser ut til å gå gjennom alt som publiseres for å sikre at det er ekte.

TV 2 har fulgt med på appen over noe tid. Det er til enhver tid flere hundre medlemmer pålogget, og forum fra alle deler av landet er svært aktive. Det finnes flere forskjellige fora inne på Discord, og det er også flere andre tilsvarende apper som brukes til samme type virksomhet.

Hvor stort omfanget er, vil det være umulig å anslå. De kjenner til at liknende forum som tidligere har ligget åpent ute på nett har blitt slettet en rekke ganger. Her må politiet på banen, dette er ikke greit, sier Hans Marius Tessem, seniorrådgiver i Slettmeg. TV 2 kjenner til at minst åtte jenter på Østlandet har politianmeldt saken.

Nedlasting og bildespredning av andres private og intime bilder representerer en alvorlig krenkelse for de som rammes, sier presseansvarlig i Kripos, Ida Dahl Nilssen, til TV 2.

Hun sier Kripos kjenner til forum av denne typen, der bildene blir systematisert og der det jobbes av brukerne med å identifisere jentene som avbildes. Å dele denne typen bilder av andre er et alvorlig lovbrudd, sier Hans Marius Tessem, rådgiver i Slettmeg. I fjor høst ble en ung mann dømt i Høyesterett til dagers ubetinget fengsel for å ha lastet ned og delt bilder av et stort antall jenter, den såkalte Snapchat-saken.

Dette var den første dommen i sitt slag og gir politiet et rettslig grunnlag til å håndtere denne type saker videre. For å få tilgang til en server må du ha en invitasjon fra noen som allerede er inne.

På sine nettsider reklamerer appen med at den kan erstatte Skype som kommunikasjonskanal.

: Amatør sex video voksne nakne damer

Rune rudberg naken thai escorte oslo 880
XXX SOMALI DILDO STORE Selv om hans siste film egentlig er en slags «Haisommer» med sinte trær, gir super dildo norske nakene jenter grunn til bekymring over det tvilsomme forholdet mellom kunstnere og politikk. Feiret og stilig Hitchcock-thriller laget i England i Da jeg gikk på Kampen skole, funka det vi kalte bibelhistorie som en oppdragelse til voldelig fantasi-litteratur. De har overlevd sitt eget dødsøyeblikk, og det forferdeligste av alt: For dem er avføring folklore. Når den stakkars Corleone-familien endelig etter tjue år har lidd seg fram til gigantisk rikdom og har vunnet hele verden det multinasjonale euroselskapet Imobiliaretar de selvsagt skade på seg sjæl, så hva var vitsen?
Amatør sex video voksne nakne damer G punkt vibrator sex med eldre
Free sex chatting sex dating oslo Men på grunn av det puslete kvinnemenneskets nakne ankler kan eldredamer sex shop norge den følsomme Affleck glemme dama, så han stalker henne skikkelig opp og blir kjæreste og har så søt forbrytersex med henne at han ombestemmer karrierevalget sitt. Det var digresjonenes digresjon, men Sam Shepard er en mektig, tynn skikkelse, og han spiller Chuck Yeager, en av de første sju astronautene til USA. Historien forteller om tre unge venner som er på party, og under jorda finner de en hemmelighet. Deretter viser det seg at postbudet er en ond og steingalen farts-psykopat, og styøvskya etter ham er som en Roadrunner-kopi. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i

Du satte varige spor og førte til enda mer selvmedlidenhet i narsissistenes land. Det var godt gjort, for der var det fullt fra før. Men siden filmtittelen «Déjà vu» betyr omtrent «Sett før», kan vi minnes den forsvinnende måneden med den trygge vissheten om at en kald juli egentlig bare er en gjentakelse av gjentatt folkelige forestillinger om skuffelser og fellesferie.

Og når det kommer til stykket er det hva du har inni deg som betyr noe, ikke en stråleskadd hud. Les femmerterningen og bla videre til været. Som tittelen antyder er ikke «Déjà vu» en film du vil vite noe særlig om på forhånd.

Hvis du likevel er så dum: Tids-paradokser er etter hvert så allmenne underholdningsfenomener at åringer tror de forårsaker dommedag hvis de får se video fra sin egen års dag. Også «Déjà vu» krangler rundt med Einstein i en slags kausalitets-kabaret der man aldri blir helt sikker på hva som er årsak og hva som var virkning. Ta med alle hjernecellene til TV og seif det intellektuelle utbyttet ved å invitere naboens 16 år gamle matte-geni.

Én ting er helt sikker: Hvis du får se en film der kampen står mellom Denzel og Gud, så sett juletrepengene dine på nyorkeren.

Nei, det er ikke Gud. Han er fra Midt-Østen. I denne thrilleren spiller Denzel W. Washington har ikke gått mange rundene med innsamling av blå ledninger før han oppdager at FBI gjenskaper fortida i et slags reality-speil som kan vise alt som skjer for fire dager siden.

Så markedstilpassa er denne innretningen at den kan skanne tvers gjennom vegger og vise Whitney-snutede Paula Patton i dusjen, et optisk fenomen som forårsaker kjente typer spreng hos eksperten og får ham til å tenke tanker som angår svært radikal fysikk.

Vi som elsker kule eksplosjoner, kule hull i biljaktene, kule ansiktsuttrykk og kule ekspertsamtaler, liker dette. Men vi er enige om at filmen egentlig er litt dum. Fransk romantisk komedie fra uten noen du har hørt om før eller sett i Tour De France.

To kvinner dukker opp. Det viser seg at barndomskameratene har feil begge to. Men den er skrevet av krimforfatteren Elmore Leonard og den handler tross alt om at Eastwood er hyra av en riking til å jage noen meksikanere. Rupert Everett er historisk sengeliggende adelsmann fra England. Han bærer en olivengrønn silkepysj som ville fått selv Kikki Sørum til å spy og fører et språk som likner selskapsdans med paljetter. I gatene ruller kakse-karjoler i en hestedratt sjølgodhet som burde påkalle revolusjonen og proletariatets diktatur.

Dette er pysenes paradis, og du får lyst til å sende inn Tupac Shakur med ghettoblaster og verdens raskeste maskinpistol. Oliver Parkers film er idiotisk hinsides et hvert nåtidsmenneskes fatteevne. En gang i tida ble Oscar Wildes skuespill-replikker oppfattet som forfriskende kyniske, men siden det har kynismen utvikla seg fra amøbe til Einstein, og poetens vidd høres bare ut som om noen forsøker å drite ut Toralv Maurstad.

Tilbake er en overflødig menneskegruppes slit på omverdenenes øreganger. Nicolas Cage er blitt noe så sjeldent som en Nicholson, eventuelt en nicholson, eller med språkrådets velsignelse: En nikkelsen er en skuespiller med så urbroderte særegenheter at han kan spille seg selv alltid og evig. Den leddløse sveveren Cage minner i gode øyeblikk om navnløse sjødyr, og bevegelsene hans er grotesk-poetiske i porsjoner som overflødiggjør ordet «antydning» i språket.

De plutselige kastene i kropp og mimikk minner om nordnorske vinder av den typen som sender Widerøe-fly flaksende som hagleskadd kråker mot naustveggene. I «Matchstick men» spiller han nevrotiker av den typen som plukker støv fra fremmede menneskers golvteppe og må telle til tre hver gang de åpner ei dør. I tillegg til perfekt klarer han å være følsom og relevant. Varme og galskap veksler så voldsomt at Natur og Ungdom antakelig vil skylde på privatbilismen.

Cage spiller en kontrollert veteran-svindler som plutselig en dag får treffe den dattera han mente han kanskje hadde, og blir forelska på en foreldreaktig måte som barn skal være takknemlige for at finnes. Hun er en eksplosiv fjortenåring, og Alison Lohman spiller jenta som om puberteten var en gave fra de garantert gudløse.

Lohman er ei sol. Karismaen hennes har en intravenøs akutt-virkning, og man lurer på hva slags fabrikker som produserer sånne fjortiser. Ridley Scott har laget denne kompliserte komedien med en fingerfornemmelse som antakelig kvalifiserer ham som øye-kirurg eller legg-barberer.

J-Lo klokka to om natta, det høres ut som en grunn til å slutte å drikke. Å se en film med Jennifer Lopez kan føles like nedverdigende som å måtte kjøpe lodd av unger som samler inn penger til Berlusconis tenåringsfester.

Den kulturfilosofiske pinligheten blir ikke formildet av at dama går i regnet og treffer en av disse ulenkelig sjarmerende mennene som ikke er ute etter et fast forhold og barnehageplass, men ølstafetter, fredagssex og post-koital amnesi.

Her lukter stinn, organisk fiasko. Men man kan ta så feil. Da J-Lo som sædbank-gravid alene-hormonell treffer ham igjen, viser det seg at den skøyeraktige fyren er fra en melkeforedlingsgård, altså, og selger ost, altså. Da har dama fått barnet sitt, vi har hørt sangene hennes på lydsporet, barnet er blitt tvillinger og mannen fra gården har rukket å bli ambivalent, men trofast en rekke ganger.

Jennifer Lopez spiller moderat og behagelig som om hun er redd for at psykiateren er til stede. Men amerikanere er fremdeles fanatiske når det gjelder sin frykt for barn. Også i denne filmen blir familie framstilt som verre enn kreft. Man skulle tro kineserne ville lage filmer som dette for å holde folketallet nede, men amerikanere skal i de neste åra okkupere land som Nord-Korea, Burma, Iran, Pakistan, Irak 2, Afghanistan 2 og Wilileaksia, så de trenger faktisk soldater.

Sutherland er politimann som må pensjonere seg på grunn av hjerteproblemer, og dermed oppstår problemene. Fra da av handler det om kjøp av konkurransehest.

Dressversjonen av Thorbjørn Egners femtitalls-formende radio-fantasi «Doktor Dyregod» var en av de stiligste overraskelsene vinteren Eddie Murphy spilte film igjen uten at man får følelsen av å se selvoppholdelsesdrift i fri utfoldelse. Dessuten er det overraskende og velgjørende at det går an å gi snakkende dyr gode replikker og få dem til å virke søte uten å bli uforklarlig sodomittisk forførende. Dolittle» er en velstandsvelsigna frisk film, og der Rex Harrison i sin tid spilte doktoren med en operettefornøyd teaterbravur, lister Murphy seg fram og er uimotståelig ydmyk og søt.

Hovedpersonen skal egentlig friskmelde mennesker, men hans fortrengte evne til å snakke med dyr får ham etter hvert over i en litt bokstavelig talt stue-urein bivirksomhet som samfunnet rundt oppfatter som stress-betonte fantasier. Av dattera lærer han imidlertid at det er kult å være annerledes.

Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren.

Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise. Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser. Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious».

Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. Tony Scott har laget en personsterk stemningsthriller med en vasete handling, men det siste gjør ikke noe, for John Travoltas kantklipte kinnskjegg og fortausrånete pengeflytter-råskap er underholdning nok i halvannen time. Det er mye kult med denne filmen. Travolta har fått et aggressivt lærjakkeskjegg og Marvel-kutta halvmåne-whiskers som kanskje ville gitt ham adgang til imamskolen i Kabul, men kanskje ikke.

Han spiller en togkaprer med utålmodig Hareide-personlighet, og når det går dårlig eller når han blir motsagt, spruter han adrenaliner rundt i togkupeen slik at helt brukbare mennesker dør av det. Denzel Washington gjør seg nesten usynlig i kongtorstolen. Han er togeleder i New Yorks undergrunn, han er rund som ei tvangsfora fransk gås og sår i sinnet fordi foresatte tror at han har tatt imot bestikkelser.

Det er han som må snakke med den urimelige kapreren på telefonen, mens den bedritne mellomledersjefen maser på ham i bakgrunnen. Etter hvert blir han forsterka med NYPDs forhandler John Turturro, og sammen er de et søtt par mens Travolta brøler og brumler med urealistisk overlegen Kurt Oddekalv-spontanitet.

Gislene ser vi ikke mye til, bare noen korte samtaler om at de må gjøre noe, men lar det være. Derfor handler egentlig bare filmen om togelederen og kupé-kapreren. De fleste av oss ville ha venta at en versjon av den gamle historien førte til at Denzel salte sin hest og ladet sin hagle, sånn at filmen kunne få en skikkelig actionslutt.

Det blir ikke helt sånn. Washington begir seg riktignok av gårde på litt nervøst vis, men avslutningen virker tam, søkt og ufølt. Klimakset blir faktisk overgått av de hektiske bilkrasj-scenene da politiet skal forsøke å kjøre gjennom New York uten uhell, og vi blir mer forskrekka da Denzel mister kaffen i fanget enn da han omsider treffer Travolta på åpen mark.

Jeg syns ikke det gjør noe. Underholdning er mye rart, og Travolta er en av de sikreste garantistene for usunn innlevelse i hendelser uten egen Facebook-gruppe. Dere kommer til å like det. Fox spiller en nykomling i onkels store byselskap, og der forsøker han å gjøre suksess fra bunnen samtidig som han oppvarter sin tante i bassenget Margaret Whitton og forelsker seg i Helen Slater. Da «Fantastic four» kom på kino, oppsto et slags kultursjokk. Ikke siden slutten av tallet hadde en science fiction-film sett så TV-aktig ut.

Pregløse, ukjente skuespillere fra kattemat-reklamer jaja, Alba ble en siklevåt kropps-kjendis seinere , flate bilder med farger som minner om imiterte Kosta Boda-maskiner fra Kina. En litt uengasjert, rutinert framstillingsform av demonstrativt uoriginale begivenheter og et fravær av både vold og seksualitet som antakelig ikke er lovlig en gang.

Hjemme i stua blir alt annerledes. Den walisiske skuespilleren Ioan Gruffud er egentlig et slags viskelær som fortløpende utsletter sin egen tilstedeværelse. Men sånn er TV. Fra DVD-ens summende hjemlighet blir han et chipsflak, en uanselig, men kjent skikkelse. Chris Evans fra den gode thrilleren «Cellular» fungerer som hormonskryt med sprettballer. Filmen handler om at fem turister på ferjereise utenfor blir strålt av solstorm og utvikler alternative egenskaper. Dessuten kommer også de i konflikt med jernmann-kapitalismen.

For seint på kvelden. Denne filmen burde vært dubba til norsk, for sjøl om den anvender hele den terrabytikken som tryllet visuelt smågodt for Cameron, er det mest en barnefilm.

Logan Lerman spiller Percy Jackson med et Disney-tryne som kunne ha deita Hannah Montana i tjue minutter, og hans finslig-flørteriske mutant-omgang med Alexandra Daddario ville ha passert ukommentert på gata i Oslo-Grønland.

Hoved-elementet er CGI-versjoner fra den greske mytologien. De ser litt ut som McDonalds-leker og oppfører seg som de skal: Voldsomme tryllerier, mektige mega-monstre, vannmengder og ildkuler og Pierce Brosnan hengt som en hest. Uma Thurman derimot er trynegeniet Medusa og må spille mesteparten av filmen uten kropp. Det har seg sånn at noen har stjålet Zeus lynsverd. Det blir han sur av, og siden Poseidon likner på Putin, får han skylda. En amerikansk gymnasgutt med ADHD-tendenser oppdager uforvarende at han har superkrefter og fraktes av en kamuflert geit til X-men-akademiet for avkommene mellom greske guder og amerikanske kvinner.

Dette kunne vært urfolk-temaet i denne filmen, men Camp Sludderogvas funker like idyllisk som en korps-samling uten forstyrrende tubatrening i Geiranger filmen er tatt opp ved Vancouver, og det er ikke snø der. Gutten vår derimot må dra til Hades for å redde verden og mor si, og geite-buddien får være med, sammen med ei basketstor sverdsnuppe i lærvest og enstavelses-fjes. Det skjer en masse bråkete ting, og tilhengerne av 3-D-lyd uten høre-apparat vil føle seg vel når gudenes utpust får trusestrikken til å vibrere.

Men det er ingen spenning i handlingen, det er ingen å holde med, og replikkene er verre enn fjortisblogger om sminke og dokkeklær. Filmen er laget med en nesten demonstrativ mangel på ærgjerrighet. Det finnes ikke en eneste scene som er bedre enn «Natt i museet».

Laget av Alfred Hitchcock i etter Frederick Knotts skuespill om en mann som planlegger å myrde kona si. Ray Milland og Grace Kelly. Skulle ikke du hente Humpy jr. Filmen handler om ei nesten hviskende beskjeden ledsagerdame som aldri har tenkt en selvstendig tanke i hele sitt liv. Når hun treffer igjen riks-kynikeren Rick i det frie Frankrikes Marokko, vil hun straks forlate den idealistiske mannen som nesten alene kjemper mot nazistene.

Jeg kan ikke dra fra deg en gang til. Hun gjorde nemlig det i Paris. De vil alltid ha Paris. Rick spiller en eks-moralsk mann som etter ett tilfelle av kjærlighetssorg trakk seg tilbake som bareier i Casablanca, og der lever han av ideologisk egoisme og gambling. Det må være lyset på Ingrid Bergman. Tyskerne har omgjort Europa til forstadiet til EU, men nordmannen holder ut, og en norsk partisan med Trond Giskes hake kommer innom med den mystiske Ringen.

Ikke tenk det en gang. Så får Ingrid se Humphrey Bogarts trauste, triste eselfjes. Lyset som sprer seg over ansiktet hennes må være henta på boks i Edens Hage. Bogart sitter rundt og røyker barbarisk, han tar en drink hver gang han skal si en setning og er på en måte uimotståelig harry. Hun ser så edel ut at man ville ha snudd seg galant bort om hun viste fram bussruta for linje 2 til Tjensvoll.

Jeg kan ikke huske at det har vært en tilsvarende kvinnerolle i noen film. Det gikk ikke mange åra etter før kvinner skulle gå på sosialistkurs hos Lysbakken og lære å sparke i skrittet. Sing it, Sam, sier Ingrid, og den kloke hyggepianisten spiller forbudt sang: Da skjer det noe med Bogart. Etter det ser han ut som om han nettopp mista dama si til en tivoliarbeider i Farmen. Folk var så pene i tøyet før, og de hadde lyse dresser uten tomatsaus-flekker.

De sa så romantiske ting før: Hvis George Clooney hadde kommet innom her med det forsteina flørtefjeset sitt, ville de ha begravd ham fordi han så død ut.

Det var ikke mange årene siden stumfilmen, og ansikter skulle endre seg i nyanser. Det er faktisk ålreit. Etter to dager med søte og positive barnefilmer skal vi vende tilbake til underholdningsfilmens opphav, som ikke er at Fred Astaire vimser rundt på tynne bein mens han synger om New York eller Paris, men en film der menn gjør sånne ting som menn ikke skal. Du skal ikke slå i hjel. I hvert fall ikke løver. Men i film og litteratur er alt lov, hvis du ikke bor i et moderne sharia-land.

I film kunne man skyte sheriffen fordi han holdt med jernbaneutbyggere og kvegbaroner. Ingen får gjøre det i virkeligheten. Men svarte amerikanere kan skytes hvis de triller ei hvit barnevogn. Noen ganger går du ut av kinoen som jeg gjorde da jeg hadde sett denne og vet du at du fikk det du kom for.

Sånn er denne filmen. Hva du kom for. Når Jason Statham, med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den. Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg.

Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo. Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Ingen går inn på en Statham-film for å kline.

Du er der for ødeleggelsene. Det står i Grunnloven: Alle gode amerikanere skal lage en film som dette: To kamerater havner på hver sin side av skillet mellom yin og yan — og et sted i brødrekonflikten står det en slags Yoko Ono og misbilliger dem.

Filmen handler fra Charlestown i Boston, The Town, et område som er kjent for å oppdra ranere. Der driver Ben Affleck og hans venn Jon Hamm og planlegger ran. En dag tar de banken der Rebecca Hall er sjef, og kidnapper henne en liten stund.

Men på grunn av det puslete kvinnemenneskets nakne ankler kan ikke den følsomme Affleck glemme dama, så han stalker henne skikkelig opp og blir kjæreste og har så søt forbrytersex med henne at han ombestemmer karrierevalget sitt. Men så lett er det ikke å svikte gamle kamerater. Og dermed går vi den pilsblaute gamle lysløypa. Jon Hamm klager fælt, den blomsterselgende eklingen Pete Postlethwaite truer med kastrering, og før du vet ordet av det har Affleck fortalt hele den triste historien sin om sportskarrieren som røyk og mamma som ble borte.

Synd at Oprah gir seg. Det blir for pinglete. Det er som en Steven Seagal-film med Woody Allen i hovedrollen. Paradokset med alvorlige Olsenbanden-filmer er at de ofte skildrer folk som det er umulig å like. Sønn til John Landis har skrevet denne filmen, og den internasjonale imdb-gjengen har belønnet ham med god mottakelse på filmdatabasen. Historien forteller om tre unge venner som er på party, og under jorda finner de en hemmelighet. Av den får de superkrefter.

Superkrefter er ikke bra, for etter hvert mister de kontroll over sin nye storartethet, og så kommer de mørke sidene fram. En liten tur innom Viasat Film, for de som abonnerer på kabel eller har ViasatPlay på pc-en.

Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie.

Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger.

Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden. I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham.

Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer.

Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill han er også ekstremt god og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika!

Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede. La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri.

Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle «päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes» mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop rock mangler.

Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. Mor vil gifte bort tilbakestående datter, men er litt bekymra for brudgommen. Lana Turner og Fernando Lamas i en versjon av musikalen «Den glade enke».

Dette er ikke regnet som det beste som er gjort av sorten. Denne filmen ble oppgradert ved gjensyn. Det skjer av og til. Jackson-filmen pleide å være en firer. Så kikket jeg på den igjen. Denne onsdagen er så film-mager at det nærmer seg en spiseforstyrrelse, som ikke er en fin ting. Jeg for min del har sluttet å si ordet salat når andre mennesker hører på av redsel for at noen skal tro at det er et partsinnlegg for en tynnere kropp. Jeg går fort til garasjen for at ikke noen skal se at jeg bruker beina, og jeg har pute på magen for ikke å provosere folk som føler kroppspresset.

Men det har ingenting med Peter Jackson å gjøre, sjøl om han er irriterende tynn. Lærsex-gruppa i Nye KrF vil hive tyggiskuler opp i prosjektørlyset og rope «salig». Det er en trivelig film.

Det er en barnefilm for de umerkelig voksne, men det er selvsagt helt ålreit å være voksen, jeg har aldri sagt noe annet og dere trenger ikke ta til orde for en egen Facebook-gruppe mot voksenhat, og jeg lover at jeg skal ta med pledd på stranda. For å ha over meg. Fanden og fluene, og det er ikke sånn at jeg har noe i mot djevler, de er helt ålreit og må få lov til å gå rundt på geitebein og drive med sitt. Men denne filmen vises altså på svensk TV4 og er for de som sitter i en Yellow Submarine med 24 tommers svart-hvitt TV fra Og det er ikke noe galt ved det.

Impossible III» kommer det tre ting: En kaoskul skudrebilde-action som vil gi deg myalgitrøtthet i pupillene og fortløpende, opplagt anstrengelseslykke. Den delvise gjenfødelsen av medie-offeret Tom Cruise. En del jentefilm-snuffing med snute-mot-hals-følsomhet og «gid så tøff han er»-samtaler. I mannesamlinger med femkortspoker og lavt skydekke har ikke Tom Cruise vært noe stort navn det siste året, og når han i åpningscenen til «M: I III» sitter fastspent i solid stol, antar man at det er fordi ingen vil risikere at han hopper i den.

Derfor er det også katastrofalt for hans omdømme og filmens framdrift at den fortsetter med en slags Raymonds og Debras bryllups-video, der agenten av uforståelige grunner smiler seg rundt kjæresten Michelle Monaghan og snakker søtt med venninnene hennes.

Monaghan må få litt oppmerksomhet, for hun skal seinere bli filmens gulrot. Men innledningen understreker bare den utslettende anonymiteten ved et uinteressant konfeksjonsfjes som på grunn av øyebryna kunne vært søstera til Snipp og Snapp, men utenom det er alminnelig som Idol-deltaker fra Neslandsvatn.

Ikke at uanselighet er en forbrytelse. Men en manusfyr kunne ihvertfall ha kosta på seg å gi Toms kjæreste og filmens høyrisk-gissel noe som likner en selvstendig personlighet. Så kommer meldingen fra mesteren i mobilen: Han må på oppdrag igjen.

Tom blir den ektemannen som går ut etter is og kommer hjem med Farris de som ser filmen, forstår den , og regissøren J. Abrams fra «Alias» og «Lost», som han er creator av viser hvor han egentlig skal hen. En svimlende maskin-action med dingsete postordre-dupper, tulipanfarga eksplosjoner, fingertupp-spenning og den gamle Sjefen-er-din-fiende-romantikken som slår så godt an midt i lønnsoppgjøret. Det gjør noe med Cruise. Du glemmer fjolset fra Oprahs sofa og begynner å oppleve den desperate løperen igjen.

Bildene er rufsete som barnevogn på sørmarkstier, de farer av gårde som hurtigspoling, det klatres, fires, skytes, maskeperes og analyseres uten at noen sitter ned og lurer på hva klokka er. Filmen har solid actiondriv og en enkel, forståelig historie der skurken Philip Seymour Hoffman bare har én feil: Han er med i for få scener. Sirkelsag-musikken bidrar til fornemmelsen av at det sitter en elektronisk tingest i hjernen din. Og det gjør det jo. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i Men jeg skal ta det igjen.

Filmen er med Gary Oldman og Liam Hemsworth og Amber Heard og altså Ford, og den handler om en ung fyr som får hjørnekontor i korpieslottet hvis han bare spionerer. Filmen er visstnok en thriller sjøl om den låter som en komedie. Denne filmen ble inspirert av The Whos plate, den handler om kampene mellom ungdomsgruppene Mods og Rockers på sekstitallet.

Sting filmdebuterte, Pete Townshend var med på manus. Denne villmarksfilmen måtte tåle stygg ironi for sin litt høytidelige mannfolkstil, men så er den da også skrevet av macho-entusiasten John Milius. Robert Redford spiller en ensom mann ute i skauen, Sydney Pollack regisserte.

Dette er ikke en slags Kongen spiller Minecraft. Hun er lady på tur og han er den tøffe stifinneren, og romanser blomstrer side om side med skattejakten. Dette er hva jeg kaller en sommerferie! Juliregnet detter stille ned og inviterer til verdig inneliv uten vann i cavaen, og sommerferierende krigsbarn forsvinner plutselig inn i et maleri og så blir de med på en båtreise. Og antakelig blogger de om det, og antakelig var det bare avskrift av noe som noen skrev før, for eksempel C.

Narnia-ungene sammen med kaptein Ben Barnes og et slags holografisk fenomen. Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole som faktisk finnes ennå inntil varehusene åpner , beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer.

Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket. I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo. Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner. Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn.

Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk. Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida.

HD-poesien er pusthemmende, og kulminerer når de seiler til Caspians land på et hav av hvite blomster og får se den formfullende vannvegg. Dette er den beste Narnia-filmen. Jeg er ikke i tvil. Hvorfor har jeg ikke sett denne? Renée Zellweger spiller en forretningskvinne. Det kan være en god grunn. Dessuten flytter hun til en liten by i Minnesota og forsøker å tilpasse seg de enkle menneskene på landet.

Det kan være en annen grunn. På landet treffer hun Harry Connick jr. Vi har skjønt det nå. Siobhan Fallon spiller fru Gundeson, så dette har vel sine «Fargo»-sider. Nei, jeg tuller ikke. Dette er riktignok en slags «Gurimalla på månen»-tittel, men den er sann. Skeivsmil-femmer, for dette er en av århundrets kultfilmer, siden den mangler alle kvaliteter og like fullt er kjempestilig elendig. Parodisk, overdreven, episodisk, sær og ufullstendig.

For de som har CMore Film og tør streame på Filmnet. Nå som julen nærmer seg kan du se en film som med tungt sinn avslører hvilke utfordringer Jesus sto overfor da han blant annet ble født til Jorden for å reformere de halvgale religiøse morderne. Det nifse geniet Darren Aronofsky har laga en alvorsfylt og hjertesvulmende fantasy av historien om gubben Noa, og til syvende og sist, når ekstremværet har gitt seg og den siste fuglen snart skal komme flygende med det første olivenbladet, da handler det om fundamentalisten og hans paradoksale forkommenhet på en rik og feilbarlig jord.

Jesus kom antakelig ikke bare for å frelse menneskeheten, men for å redde de gale prestene fra sin egen fanatisme. Jesus var feilbarlighetens filosof. I filmen om Noa ville han hatt trøbbel. Nå gikk jeg litt fort fram. Siden mange av dere bare har hatt RLE i den avkristna norske skolen, skal jeg redegjøre for Noa og gi en hjemmelekse. Noa var Guds forsøk på rydding av skaperverket før han fant på den geniale greia med Jesus. Fordi menneskene var utrolig syndige og bygde uskjønne byer og spiste kjøtt, bestemte Gud seg for å utslette dem.

Men han ville tilsynelatende at dyra skulle overleve, selv om de spiser kjøtt. Han trengte en mann til å bygge en flytende Zoo. Borti de traurige fjellene tusla Metusalems barnebarn Noa rundt med familien sin, og han var en from og tankeløs fyr. Hvis noen skulle utslette menneskeheten, måtte det være ham. Hjemmeleksa er at dere enten leser i Bibelen, som dere sikkert har på ipad, eller sjekker Syndfloden på Wikipedia. Aronofsky er ikke en mann som er fornøyd med å gjengi teksten på overhead. Han har dikta den forfalne jord med melankolske overdrivelser som vil bli likt av de som sykler av ideologiske grunner.

Jorden er bortimot ufruktbar, som i «Interstellar», og menneskene er onde. Sivilisasjon er ondt, og Noa lever i en nesten tidløs askese, for han tilhører ei hellig slekt. Russell Crowes djupe køntri-røst mumler gudfryktig, Jennifer Connelly spiller kona hans med fruktsvart blikk og en mager kvinnelighet som virker paradoksal fordi den innledningsvis er så selvutslettende.

Paret har satt til verden tre boyband-vakre guttunger, Sem, Kam og Jafet. Familien vandrer i en vakker ødemark som minner om Høgjæren.

Så kjem de som Noa kaller Menneskene. Menneskene ser ut som noe fra en Conan-film, eller de kunne ha forvilla seg inn i bibelhistorien fra den dystopiske utslettelses-romantikken i «Mad Max».

De er sultne og sinte. De er nådeløse og umedgjørlige. Man forventer at guddommen manifesterer seg ved et forklarende duelys på himmelen eller ved at en handikappa i stygg syttitallsjakke kaster krykkene. Men Aronofsky driver ikke med utslitte mirakel-metaforer, så han lar steinkjempene dukke opp for å redde Noa og folka hans. Steinkjempene minner meg om bionicles, de har et indre lys som likner lava i steinura, de snakker som norske skogtroll og tilhører egentlig mer Ringenes herre enn Vår Herre.

Det mest fantastiske ved dem er at gjengen består av falne engler. De dro på eget initiativ til Jorden, og Gud straffet sine skinnende utsendinger ved å innhylle dem i tungvint Tellus-stein. Før det fikk Noa et syn. I en drøm så han både de druknende, ureine by-jævlene og det grønne fjellet til bestefar Metusalem, spilt av Anthony Hopkins, og han skjønte at han og familien skulle besøke slekta.

Det er hos den litt bondefule, men kloke oldingen at Noa eter syredroger og får enda slags psykedelisk visjon om at han skal drukne menneskeheten og bygge båt. Historien er på dette tidspunktet blitt rein, pompøs fantasy. Filmen legger fra seg også den aller minste prestelighet og svulmer seg til med fargerik illusjons-action og TV-serie-dramatikk av kuleste slag.

Da jeg gikk på Kampen skole, funka det vi kalte bibelhistorie som en oppdragelse til voldelig fantasi-litteratur. Ennå grøsser jeg ved tanken på han som krasja Jerikos murer.

Filmen beveger seg så tett opp mot grensen til parodien at du kan kjenne at det kiler i munnvikene, men Aronofsky tviholder på den høytidelige stilen sin og fører oss uverdige trygt fram mot innsikt og forstand.

Familien har underveis tatt til seg ei ung, krigsskadd jente Emma Watson , som etter hvert funker som sørgmodig og Facebook-klok inhouse-kjæreste for Sem. Hun kan ikke få barn, og en stund lurte jeg på hvordan Gud og Noa skulle fikse det. Måtte Sem, Kam og Jafet ha sex med mor si, eller ville de importere et gåtefullt søskenbarn fra Gjøvik?

Som jo alle har, også etter utslettelser. Sammenhengen var djupt deprimerende. Noa hadde forstått Gud dithen at menneskene fikk den sjansen de fortjente ved Skapelsen, og siden de gullglinsende førstingene måtte kastes ut av Edens Hage, var det ingen grunn til å vase vekk tid og klode på dem mer. Menneskene skulle ikke overleve den teosofiske tsunamien.

Og der forlot filmen fantasy-genren og ble et rystende, religionskritisk moraldrama. Den siste halvtimen kommer du til å kjenne i magesåret og øye-katarren. Men nå gikk jeg for fort fram. Det har allerede vært en traumatisk periode da Noa og guttene bygde båt, og den onde menneskekongen slo leir ved verftet og oppretta en landsby av uverdige som Gud skulle drukne.

Opp av jorda spruter Guds vrede. Menneskene styrter mot redningen, men steinmonstre og Noa-familien hogger dem ubarmhjertig ned, for Guds vilje må skje. Da arken når den uendelige havflaten finnes det en blindpassasjer om bord. Kam er blitt en tviler og en terrorist, med svære, såra øyne som minner om Christian Slater i «Rosens navn».

Den dysfunksjonelle, patriarkstyrte flyktninge-familien samler ellers seg lojalt rundt pappas visjon, men så oppdager de det: De skal ikke formere seg. Menneskeheten skal dø ut. Ingen fruktbare finnes om bord. Jeg skal ikke fortelle hva som skjer, for noen av dere har vel ikke sett filmen. Jeg skal i stedet åpne for at Darren Aronofsky har tatt fundamentalisten opp av hverdagen og banka ham sånn at alle kan se det.

Det er noe infamt og djevelsk ved mennesker som mener at det finnes en usynlig Gud som har rett til å torturere sine skapninger og som dessuten tror at bare de sjøl kan vite hva denne guden mener, og derfor kan de tillate seg hva som helst. Kristendommen har en stygg historie når det gjelder fundamentalisme, og mange kristne er kanskje fremdeles fascinert av konkurrentene som lever ut sine sadistiske drømmer om synd og straff. Umenneskelighet er en del av alle religioner.

Noen folk vil oss ikke vel. De bryr seg bare om guden sin. Så blir det sjelekamp og moraldebatt og kjærlighetstesting om bord på treskuta. Vil Noa myrde sin egen familie, eller vil hans menneskelighet vinne, sånn at han bryter med Guds vilje og blir en fyllikk etterpå? En stund ser det ut som en litt moderne bildebok-versjon av bibelhistorien. En stund minner den søtt om urfolk-svermeri og Neil Young-naiv morjord-romantikk. Så aksler den seg til et eksistensielt dilemma: Vil Gud få en perfekt jord uten synd, eller må han leve med en feilbarlig skapning som følger sine egne regler og er i stand til å føle kjærlighet for andre?

Dette er en endeløs versjon av mytteriet på Bounty, laget i med Marlon Brando og Trevor Howard i hovedrollene. Filmen varer i nesten tre timer, og det blir litt lenge.

George Roy Hill laget denne dramakomedien i Hun gifter seg med en nervøs krigsveteran og drar på bryllupsreise i likvogn.

Filmen handler om hvor vanskelig det er å tilpasse seg andre mennesker når man er gift med dem. Denne uka er the silly season. Det er når folk begynner på jobb igjen etter ferien med en ukul fornemmelse av at de ble skapt for lediggang. Det ble de egentlig ikke.

Derfor skal vi se «Funny farm», en sær åttitallskomedie om en mann som finner ut at han vil ha det enkle landsens livet med hund og ender, og så vil han skrive roman i stedet for å delta i yrkeslivet. Roman er ikke et yrke før du har gitt den ut. Chevy Chase er en komiker med talent for utagerende alminnelighet. Han beveger seg hele tida på grensen mot det eksentriske, men den digre mannen holdes sammen av en slags americana-følelse for alt det som er ekstremt vanlig i verden.

Chases omgang med julen i «Hjelp, det er juleferie! Det er på en måte også «Funny farm». Madolyn Smith og Checy Chase på vei til drømmen om det enkle livet på landet. Filmen starter med at han tar avskjed med kolleger i sportsredaksjonen, en gjeng som røyker så intenst at det til og med virket rart i Av samtalen med journalistene går det fram at alle egentlig skulle ha skrevet den store amerikanske romanen, og de misunner en mann som bryter opp fra storbyen og flytter i pussig liten sportsbil til et hus på landet.

Virkelighetens første sendebud er flyttemennene. De finner ikke fram. En slags metafor som forteller mye om hva som skjer med folk i oppbrudd. Deretter viser det seg at postbudet er en ond og steingalen farts-psykopat, og styøvskya etter ham er som en Roadrunner-kopi. Det såkalte lokalsamfunnet består av skremmende individer som har brukt flere hundreår med landsbykultur til å skape en slags sosial innavl; alle er deltakere i en usunn form for harmonisk fiendtlighet. Den forskrekka kona til Chase graver opp et lik i hagen.

Etter hvert skjer det med åttitalls-ekteparet som pleier å skje med par som lever for tett sammen i eremittisk tosomhet. Men det skal jeg ikke fortelle om. Handlingen i filmen er ikke fantastisk, men Chevy-mimikken var i , og den søte komedie-naiviteten. Hill viser en varm, men ektefølt finger til verden. Poenget med denne filmen er ikke at den er så god, men at den er så annerledes.

En komedie der det ikke er synd på noen. Kanskje det utstoppa ekornet, men egentlig ikke det en gang. Jeg har en mistanke om at NRK har satt opp «Izzat» for å være aktuelle. Den er laget av Ulrik Imtiaz Rolfsen. Dette er bare enda en NRK-forstandig flergangssutrer av typen «Uansett hvor jeg befinner meg i verden, er det synd på meg, for verden var aldri bra nok». Åpningsscenene med de små oslopakistanerne som hater at pappa prutter, er som men parodi på den europeiske oppvekstfilmen som vanligvis får folk til å rømme over Atlanterhavet.

Enda verre blir det da filmen presenterer sin superskurk. Mikkel Rev og Myggen ser farligere ut. Den store norske actionfilmen beveger seg videre til tyveri av svarte Levis-bukser, skarrende norsk religionslærer og parodisk kvinnerektor som sier «Skjønner dere ikke at den norske skolen er tuftet på respekt». Etter 12 minutter hadde regissøren mistet interessen min så mange ganger at den ikke ville ha kommet tilbake om U2 sang fra Postgirobygget.

De misfornøyde pakistanerguttene blir rekruttert til forbrytergjengen Bad Acting Whoppers eller hva de het, men rektor røper at de skulka skolen. Hjem til Pakistan på Koranskole. Da oppveksterne når har det gått 22 minutter av filmen, og kameratene har omsider rukket å bli voksne småtjuver som beveger seg i sentimental slowmotion og konkurrerer med en blond norsk gjengleder som de stjeler kunder fra.

Avfeldighetene griper hverandre i halen, fortellerstemmen forteller, bildene gjentar genre-klisjeer enda dårligere enn hva vanlig er i VHS-jungelen, og det begynner å bli ekstremt langvarig å være menneske. Da «Izzat» hadde passert halvtimen, startet jeg med selvpreserverende, seriøs hurtigspoling. Til og med i attenåttendedels takt fortonet filmen seg som en fagforeningsvideo for Kasper, Jesper og Jonathan.

Etter 41 minutter blir Riaz hengt opp i hvit joggedress i et tre i skogen og slått med stokk. Er du føkking døv eller? De som ikke har sett det for mange ganger før, melder seg i garderoben og får tilbake sjaketten. Charlie Sheen lytter på verdensrommet og får med seg et uhemma kosmisk rap.

Dessverre viser det seg å komme fra Mexico, og beklagelsen gjelder den tilfeldige turisten Sheens litt hensiktsløse reise til en amerikansk landsdel der klisjeene har hersket eneveldig siden keiserdømmet. Handlingen beveger seg som oppgitt høstflue på svett augustmage. Lindsay Crouse, Teri Polo. En tur innom Viasat, som også har denne filmen i streaming-tilbudet sitt. Det varer ganske lenge før du merker at energien svikter.

Da står til behovet for logikk nakent tilbake, og så begynner du å lure på hva i helsike dette egentlig handlet om. Hvis Erik Skjoldbjærg hadde regissert denne gammel-politiske indignasjonen som en Varg Veum-episode der folk stiller seg opp i korridorer og sier «faen heller, ordfører Hansen! Men filmen farer frenetisk av gårde som en dopa dykker-cowboy med uer-øyne og åndenød, og det fysisk imponerende ved åpningen gir framdriften en holdbar traktor-tyngde.

Du kan kjenne den gode fornemmelsen av at jern flytter på seg, og da er handlingen i seget. Det er veldig bra. Aksel Hennie har mye av æren. Jeg tror ikke på Hennie hvis du kler ham opp i slips og later som om han er en pistrete kontor-hipster.

Men som en stygg liten arbeiderklasse-jævel fra Grorud er han perfekt. Hennie er faktisk perfekt fra første bilde, og de første bildene er perfekte.

Et simulert meters forskningsdykk. Voksne menn med kinnbarter og Creedence-fjes grynter og stønner som feika fellesorgasmer i et skremmende miljø av jern og slanger. Du kan kjenne på den mandige tungpust-sensualiteten at dette er viktige greier. Når filmen kommer så langt at pioner-dykkere fra det urokkelige Norge skal foreta en prøvesveising i kammer på meters dyp sammen med amerikanske kolleger, da er du fanga. Nå er det sånn at jeg ikke skal fortelle mye om den videre handlingen, derfor skal jeg virre litt med refleksjonene.

På tross av overdreven tiltro til Darwin har menneskene ikke lært seg å fly med vinger eller puste med gjeller. Utfordringen av de fremmede elementene er svære, fatale risiko-områder. Da jeg så Hennie og gjengen dykke i Nordsjøen, følte jeg at filmen hadde samme historiske desperasjon og samme overmotet som en rom-odyssé.

Aqua-kosmos har den samme ensomme evnen til å motsette seg tilpasning; du er en liten fremmed i dypet, og du er der egentlig for å dø. Hvis man sender folk meter under havflaten for at de skal utforske mulighetene for å jobbe der, kan man ikke etterpå være forskrekka fordi noen mister livet.

Filmen forer en fornemmelse av historisk heltemot som den etter hvert tar livet av ved å jamre over konsekvensene. Det er en dramaturgisk svakhet. Disse mennene er ikke jernbindere for entreprenøren Risa og Sønn, de er forgjengerne, de er stifinnerne, de er våre astronauter. Jeg skriver ikke om virkeligheten, men om filmen. Filmen skildrer ikke menn som tar med seg Arbeidsmiljøloven på jobb.

Men det skjer altså ting på denne prøveturen som forvandler den modige Hennie-figuren Petter hvem i helsike heter Petter? Og den skal skuespilleren ha, at han holder koken lenge. Fra korridor til korridor, fra lege til dykkerleder Langhelle til Oljedirektoratets Bør Børson-aktige framdriftsleder Stubø, til den stive laboratorie-musa Dahl Torp, til den amerikanske prosjektlederen Stephen Lang — og så innom broderens kone, som spilles av Stephanie Sigman. Det er en troverdig, sjenerøs energi i Hennie, og han klarer å være en blanding av sjokkskadd dykker og mester-detektiv overraskende lenge.

Men rollen han slites ned etter hvert, og grunnen er nokså åpenbar: Det er egentlig ingen historie her. Det finnes et temperament, men historien mangler.

En nokså naturlig hendelse blir sjokkgjæra til en diger, seig deig av lettvinte insinuasjoner og gammal moro. Dette kunne Jon Michelet ha skrevet, og så kom Helge Jordal inn fra ishavet og ropte «Hælvete, karer! Det lukter ml-noia av storien, det lukter billig dress-hat og rituell-manisk myndighetene-mumling i gammelt, brukt skjegg. Det ødelegger «Pionér», som enten skulle vært en rein actionfilm uten historiske komplikasjoner eller et seint og veldokumentert drama om at sånn kan vi ikke behandle rørleggere i Norge, sjøl om vi skal bli milliardærer.

Men filmen er lett å like. Og dere kommer til å bli imponerte av Aksel Hennie. John Wayne spiller hovedrollen og leder jakten på niesen Natalie Wood, som er kidnappet av indianerne.

Regissert av John Ford i Digert og banalt drama fra med Lana Turner i hovedrollen. Et slags bibelsk epos der Turner er den onde kjærlighetsdronninga. Bourne er en søndagsmann. Føljetongen om den forkasta CIA-agenten Jason er en av de beste, og grunnen er blant annet Matt Damon, som på et forbilledlig vis som vi alle burde forsøke å kopiere, klarer å blande det oppkava med det behagelige. Jason Bourne løper for tredje gang som akutt-turist gjennom verdens storbyer, og som ved et kinematografisk mirakel er det like spennende som før.

Hva er det med oss? Er vi så enkle? Og det er ikke enkelt. Siden selve historien igrunnen bare gjentar seg med nesten søvngjengersk regularitet, er det formen som teller, og den er spesiell. Her er action-scener som vil få den uryddige Dogme-filosofen von Trier til å gripe etter ei hand å holde i, for ikke bare er filmen fotografert av en en halt mann med runde skosåler, den er klippet av den sinte fyren med fôrhøsteren.

Jaktscenene er så hektiske at folk med litt gamle og seine kontaktlinser antakelig må gå ut og bli spylt med Jif for blanke overflater etter bare noen få minutter. Den første halvtimen av filmen holder en fart som sikkert kommer til å forårsake stivna nakke helt bort til fortennene og epileptiske forvarsler i den forlengede marg.

Bourne rømmer fra Moskva til Paris, for noen startet «dette», og han skal finne dem. Joan Allen er på plass i CIA med det falne hoppehåret og det urslitne moralistfjeset sitt. Delt opp i faner på Norges fylker kan medlemmene gå inn og se bilder av jenter i sitt område, og det er også flere som spør etter bilder av navngitte jenter.

Under alle bildene står det fult navn, på enkelte av dem adresser og lenker til deres Facebook- eller Instagram-profiler. Må ha invitasjon For å bli medlem på serveren, som fungerer som et lukket forum, må du ha en invitasjon fra noen som allerede er medlem.

Det er også lagt ut lenker som er aktive i 24 timer i forskjellige forum som tidligere er blitt lagt ned på grunn av ulovlig innhold, men som nå er gjenoppstått og henviser videre til Discord.

Siden er ikke på noen måte søkbar, og i tillegg til å få en personlig invitasjon til siden, må du ha lastet ned appen. For å stige i gradene og få bedre tilgang, samt tilgang til VIP-rommet, må du dele bilder som anses som gode nok. I tillegg til at det ligger bilder fordelt på de forskjellige fylkene, er det også en egen fane for kjendiser og russ. Mange av bildene som ligger på siden ser ut til å være selfies, bilder jentene har tatt selv og sendt videre, før de deles videre på nett.

Andre bilder er åpenbart tatt av andre, eller mens jenta sover. Alle bilder som ikke har jentas navn under seg blir slettet av en administrator, som ser ut til å gå gjennom alt som publiseres for å sikre at det er ekte.

TV 2 har fulgt med på appen over noe tid. Det er til enhver tid flere hundre medlemmer pålogget, og forum fra alle deler av landet er svært aktive. Det finnes flere forskjellige fora inne på Discord, og det er også flere andre tilsvarende apper som brukes til samme type virksomhet.

Hvor stort omfanget er, vil det være umulig å anslå. De kjenner til at liknende forum som tidligere har ligget åpent ute på nett har blitt slettet en rekke ganger.

Her må politiet på banen, dette er ikke greit, sier Hans Marius Tessem, seniorrådgiver i Slettmeg. TV 2 kjenner til at minst åtte jenter på Østlandet har politianmeldt saken. Nedlasting og bildespredning av andres private og intime bilder representerer en alvorlig krenkelse for de som rammes, sier presseansvarlig i Kripos, Ida Dahl Nilssen, til TV 2. Hun sier Kripos kjenner til forum av denne typen, der bildene blir systematisert og der det jobbes av brukerne med å identifisere jentene som avbildes.

Å dele denne typen bilder av andre er et alvorlig lovbrudd, sier Hans Marius Tessem, rådgiver i Slettmeg. I fjor høst ble en ung mann dømt i Høyesterett til dagers ubetinget fengsel for å ha lastet ned og delt bilder av et stort antall jenter, den såkalte Snapchat-saken. Dette var den første dommen i sitt slag og gir politiet et rettslig grunnlag til å håndtere denne type saker videre.

For å få tilgang til en server må du ha en invitasjon fra noen som allerede er inne.